 |
|
|
|
|
Latin og systematikk
|
Når man er fersk i denne hobbyen er det ofte vanskelig og fremmed å bruke latinske navn på fisken man kjøper. Man skulle vel tro at det holdt lenge å bruke de vanlige norske populærnavnene. Og ja - stort sett holder det for en vanlig hobbyakvarist. Men om man har lyst til å vite litt mer, og kanskje gjøre litt mer ut av denne utrolige hobbyen, er det nok ingen vei utenom. Ofte er det også slik at arten ikke har noen ”gyldig” populærnavn, og man er dermed nødt til å bruke det korrekte latinske navnet. Jeg, personlig, synes det er utrolig morsomt og interessant å finne ut litt mer om dette. Det latinske navnet har som oftest en forklarende betydning, og det har også en historisk vinkel. Her har jeg forsøkt å skrive litt rundt latin og dens historie, samt systematiseringen av arter.
Latinen og dens historie
De fleste vitenskapelige navn er på latin, men flere av navnene er også på gammelt gresk. Latin skrives natulig nok med det latinske alfabetet, men det kan utales litt forskjellig. Latin kan spores ganske nøyaktig til år 600 f.Kr.. Den stammer fra Romertiden, og det var kun de i byen Roma som snakket dette språket. Man regner med at skriftspråket kan dateres tilbake til år 500 f.Kr.. I de første århundrene var romerne bare en liten og ubetydelig folkegruppe. De hadde, som innbyggerne av andre byene, sitt eget språk. Romerene var gode bønner og soldater. På 200-, 300- og 400-tallet førte romerne krig med nabostatene, for å utvide byens grenser. Sakte, men sikkert, økte romernes områder. Omkring år 270 f.Kr. hadde romerene kontroll over hele den italienske halvøya. Grekerne, på den andre siden, hadde også kontroll over store områder på denne tiden. Etterhvert som tiden gikk, ble skillet mellom disse to store rikene mindre, og de to statene smeltet sammen. Grekerne hadde politikken og vitenskapen og romerne var som sagt dyktige bønner og krigere. Sammensmeltingen av disse to statene tok lang tid, og kom til å bli meget betydelig for vår historie.
I en lang periode etter denne sammenslåingen ble det hele tiden ført krig for å utvide landområdene, og på et punkt var Romas rike nesten større enn hva hele Europa er i dag. Siden krigføring var så vesentlig, og det ble ført så lange kamper, var soldatene mer lojale ovenfor generalene enn fremfor Roma. Det var slik Cæsar kom til makten i Roma.
Romeriket hadde etterhvert full kontroll på store landområder, og det offisielle språkene her var latin og gresk. Det er derfor de fleste språk vi kjenner i Europa i dag stammer eller bygger på latin. Det har også en sammenheng med våre vitenskaplige arts- og familienavn.
Latin i vitenskapelig sammenheng
Men la oss nå se på hvorfor Latinen forsatt henger igjen i en del vitenskaper. Det er spesielt i medisin, biologi, fysikk og kjemi at latin ofte blir brukt. Ofte bruker man også latin uten selv å være klar over det, som for eksempel navnene på grunnstoffene i periodesystemet, eller vanlige matematiske utrykk.
For å kunne se sammenhengen med latinen i naturvitenskap, må vi først se på latinen i medisinen. Dette fordi disse to emnene ikke skilte lag før ved 1700-tallet. Nesten alle medisinske faguttrykk kommer fra latin eller gresk. Gresk medisin i antikken var meget imponerende, og romerene ”importerte” dette. Rundt 1100-tallet kom det i gang en ordentlig legeutdannelse i Italia. De skriftene man hadde tilgjengelig ble oversatt til latin, noe som kan regnes som starten på de medisinske tradisjonene. Medisinerne finpusset sine greske forgjengeres idêer, og utformet en latinsk terminologi som inneholder en mengde ord. Etterhvert som vitenskapen uviklet seg, ble dette også skrevet ned på latin. Alt dette har ført frem til at medisinstudenter har måttet beherske latin i lang tid. Helt frem til 1700-tallet var det vanlig at leger snakket latin med hverandre.
På 1900-tallet var det nødvendig å kunne noe latin for å studere medisin både i Norge og andre Europeiske land. Slik er det ikke i dag, men leger og sykepleiere må lære seg hundrevis av spesialbegrep som ikke har noe med deres morsmål å gjøre. Dette fordi latin fortsatt står sterkt i denne vitenskapen. Som lege må man foreksempel lære seg navnene på alle musklene i kroppen . De samme musklene finnes i alle mennesker, uansett språk. Siden de fleste av disse kun brukes av leger og eksperter, og ikke i dagligtalen, vil det derfor være svært lite hensiktsmessig å finne opp nye navn på dem i hvert språk. Felles internasjonale termer hindrer misforståelser.
På 1700-tallet skilte naturvitenskapen seg fra legevitenskapen, og også innenfor denne vitenskapen står latinen sentralt. Den historiske forklaringen på dette er mye av det samme som med tradisjonene i medisin.
En pioner innenfor naturvitenskapen er svensken Carl Von Linné. Han tok doktorgrad i medisin, og skrev en rekke bøker om botanikk – alle på latin. På Linnés tid var det en nødvendig forutsetning for karrieren å kunne latin. Linné var systematiker og han ville sette alle levende arter i grupper, fra den minste til den største. Dette var selvfølgelig et enormt stykke arbeid som han ikke var alene om. Han regnes allikevel som den største klassifikator og navngiver. Disse klassifikasjonene er stort sett blitt stående, både for planter og dyr. Arten Hypancistrus zebra hører for eksempel under familien Loricariidae som tilhører orden Siluriformes (maller) som igjen tilhører underklasse Actinoperygii (strålefinnefisk) som tilhører klasse Osteichthyes (beinfisk) osv osv, helt til vi kommer opp til riket Animala (dyreriket). Det finnes totalt fire slike riker. Jeg kommer nærmere inn på systematikken senere.
Linnés innsats lever videre. Det viktigste er selve navngivingen, som var en total suksess. Før Linnés tid var det uklart hva planter og dyr egentlig skulle kalles. Linné var overbevist om at alle levende vesner tillhørte en bestemt art, og han så det som sin oppgave å gi hver art et karakteristisk navn. 1735 offentliggjorde han latinske beskrivelser med navn på alle de vekstene og dyr som da var kjent (systema naturae). Det første utkastet var på 11 sider, mens det siste på over 3000 sider. Med få unntak står disse navnene fremdeles fast. Det er oppdaget mange nye arter siden den gang, men de får nesten alltid navn i overenstemmelse med Linnés prinsipper. Disse prinsippene går ut på at navnet skal være på latin eller gammel-gresk, og at de skal bestå av to ord. Det første ordet skal være et substantiv, felles for alle arter innen den slekten arten tilhører. Det andre ordet skal være en nærmere bestemmelse av det første. Slektsnavnet Rineloricaria består av Rhinos (gresk) som betyr nese og loricaria (latin) som henviser til benplatene i kroppen.
Slike navn her egentlig en mening, men en del artsnavn er nokså tilfeldige –for eksempel etter oppdagerens navn eller funnsted. Slekten Peckoltia er oppkalt etter Gustav Peckolt, som er medlem av det naturhistoriske komiten i Rhondon. Panaque changea har fått navnet sitte etter biologistudenten Fonchii Changea som døde i en tragisk ulykke, da hun var på fangsttur for å samle informajon til artsbeskrivelse av denne arten.
Rent formelt skal det alltid være latinske ord med korrekte latinske endelser. Men noen navn er faktisk rene ”tullenavn”, som ikke betyr noe i det hele tatt. Det er mange stygge insekter som har fått navn etter upopulære politikere.
I botanikken og zoologien er altså latin det språket som garantere at terminologien blir enhetlig og korrekt, eller i alle fall ser slik ut. Det systemet som Linné lanserte, har vist seg så brukbart at det ikke bare lever videre, men det blir fortsatt utvidet og påbygget. For Linné var det selvsagt å bruke det latinske språket, ettersom det på hans tid var det herskende språket i vitenskapen. I mange andre vitenskaper er latinen forsvunnet, men i artsnavn kommer den høyst sannsynlig til å bli værende i fremtiden. Det er ganske enkelt det mest praktiske.
Latin eller populærnavn?
Da kan en jo spørre seg om hva man skal bruke. Ofte er det mye enklere å bare bruke populærnavnet, og det er for de fleste mer enn bra nok. Spesielt om man kunn holder de vanligste artene, med ”inngrodd” populærnavn. Hos enkelte arter står populærnavnet sterkere enn det latinske navnet og motsatt.
Det kan kanskje være greit å skrive ned det latinske navnet på en lapp. På den måten har man en sikkerhet, om man plutselig skulle få bruk for det. For det kan jo faktisk hende man får bruk for det. De populærnavnene vi har her i Norge er jo selvfølgelig norske, hva gjør man når man snakker med en svenske eller kanskje ennå værre, en franskmann? Da er det godt å ha latinske navn, de kjenner ihvertfall ingen landegrenser.
Vi må også huske på at en fisk kan ha mange populærnavn, og flere arter kan ha like populærnavn. For eksempel blir Panaque maccus og Peckoltia vittata kalt for klovne-pleco, da sier det seg selv at det er nødt til å bli litt surr, om man bare bruker populærnavnet.
For mange holder det å si at man har en ”suge-fisk”, andre en ”malle” eller et ”L-nummer” mens noen vil gjerne ha det korrekte vitenskaplige navnet. Personlig foretrekker jeg som regel det korrekte vitenskaplige navnet. Da er man i det minste sikker på at man minsker sjansen for misforståelser. Men det er også viktig å snakke slik at mottakeren forstår hva du mener, og da kan de selvfølgelig ofte lønne seg å bruke populærnavn fremfor vitenskaplige navn. Det er også ganske mange arter som ikke har populærnavn, kunn vitenskaplige navn, og da er jo saken grei.
Det er ikke nødvendig å sette seg ned å pugge alle latinske navn. Om man starter med å lære seg de vitenskaplige navnene på sine egne fisker, går det ikke lang tid før man kan navnet på ganske mange arter.
Det dummeste jeg ser, er navn som kun er funnet på for at butikker skal tjene penger. Hai-malle (Pangasius sutchi eller andre Pangasius arter) er et godt eksempel på dette. Systematisk sett er denne fisken mye nærmere en gullfisk (Cyrpinus auratus) enn en hvilken somhelst hailignende fisk. Butikker bruker navnet ”hai” kun for å selge, og desverre fungerer det også. Så jeg kunne ønske at man var litt mer kritisk ved bruk av populærnavn.
Det er desverre også alt for sjeldent butikker bruker latinske navn, noe som egentlig er en skam. De burde i det minste ha de tilgjengelig på forespørsel. Forskjellen mellom en god og dårlig avkvariebutikk kan ofte sees på navnemerkingen.
Det som er viktig å huske på er at det bak ett hvert populærnavn skjuler seg et vitenskapelig korrekt navn, som det ikke er dumt å lære seg.
Latinen og dens historie
De fleste vitenskapelige navn er på latin, men flere av navnene er også på gammelt gresk. Latin skrives natulig nok med det latinske alfabetet, men det kan utales litt forskjellig. Latin kan spores ganske nøyaktig til år 600 f.Kr.. Den stammer fra Romertiden, og det var kun de i byen Roma som snakket dette språket. Man regner med at skriftspråket kan dateres tilbake til år 500 f.Kr.. I de første århundrene var romerne bare en liten og ubetydelig folkegruppe. De hadde, som innbyggerne av andre byene, sitt eget språk. Romerene var gode bønner og soldater. På 200-, 300- og 400-tallet førte romerne krig med nabostatene, for å utvide byens grenser. Sakte, men sikkert, økte romernes områder. Omkring år 270 f.Kr. hadde romerene kontroll over hele den italienske halvøya. Grekerne, på den andre siden, hadde også kontroll over store områder på denne tiden. Etterhvert som tiden gikk, ble skillet mellom disse to store rikene mindre, og de to statene smeltet sammen. Grekerne hadde politikken og vitenskapen og romerne var som sagt dyktige bønner og krigere. Sammensmeltingen av disse to statene tok lang tid, og kom til å bli meget betydelig for vår historie.
I en lang periode etter denne sammenslåingen ble det hele tiden ført krig for å utvide landområdene, og på et punkt var Romas rike nesten større enn hva hele Europa er i dag. Siden krigføring var så vesentlig, og det ble ført så lange kamper, var soldatene mer lojale ovenfor generalene enn fremfor Roma. Det var slik Cæsar kom til makten i Roma.
Romeriket hadde etterhvert full kontroll på store landområder, og det offisielle språkene her var latin og gresk. Det er derfor de fleste språk vi kjenner i Europa i dag stammer eller bygger på latin. Det har også en sammenheng med våre vitenskaplige arts- og familienavn.
Latin i vitenskapelig sammenheng
Men la oss nå se på hvorfor Latinen forsatt henger igjen i en del vitenskaper. Det er spesielt i medisin, biologi, fysikk og kjemi at latin ofte blir brukt. Ofte bruker man også latin uten selv å være klar over det, som for eksempel navnene på grunnstoffene i periodesystemet, eller vanlige matematiske utrykk.
For å kunne se sammenhengen med latinen i naturvitenskap, må vi først se på latinen i medisinen. Dette fordi disse to emnene ikke skilte lag før ved 1700-tallet. Nesten alle medisinske faguttrykk kommer fra latin eller gresk. Gresk medisin i antikken var meget imponerende, og romerene ”importerte” dette. Rundt 1100-tallet kom det i gang en ordentlig legeutdannelse i Italia. De skriftene man hadde tilgjengelig ble oversatt til latin, noe som kan regnes som starten på de medisinske tradisjonene. Medisinerne finpusset sine greske forgjengeres idêer, og utformet en latinsk terminologi som inneholder en mengde ord. Etterhvert som vitenskapen uviklet seg, ble dette også skrevet ned på latin. Alt dette har ført frem til at medisinstudenter har måttet beherske latin i lang tid. Helt frem til 1700-tallet var det vanlig at leger snakket latin med hverandre.
På 1900-tallet var det nødvendig å kunne noe latin for å studere medisin både i Norge og andre Europeiske land. Slik er det ikke i dag, men leger og sykepleiere må lære seg hundrevis av spesialbegrep som ikke har noe med deres morsmål å gjøre. Dette fordi latin fortsatt står sterkt i denne vitenskapen. Som lege må man foreksempel lære seg navnene på alle musklene i kroppen . De samme musklene finnes i alle mennesker, uansett språk. Siden de fleste av disse kun brukes av leger og eksperter, og ikke i dagligtalen, vil det derfor være svært lite hensiktsmessig å finne opp nye navn på dem i hvert språk. Felles internasjonale termer hindrer misforståelser.
På 1700-tallet skilte naturvitenskapen seg fra legevitenskapen, og også innenfor denne vitenskapen står latinen sentralt. Den historiske forklaringen på dette er mye av det samme som med tradisjonene i medisin.
En pioner innenfor naturvitenskapen er svensken Carl Von Linné. Han tok doktorgrad i medisin, og skrev en rekke bøker om botanikk – alle på latin. På Linnés tid var det en nødvendig forutsetning for karrieren å kunne latin. Linné var systematiker og han ville sette alle levende arter i grupper, fra den minste til den største. Dette var selvfølgelig et enormt stykke arbeid som han ikke var alene om. Han regnes allikevel som den største klassifikator og navngiver. Disse klassifikasjonene er stort sett blitt stående, både for planter og dyr. Arten Hypancistrus zebra hører for eksempel under familien Loricariidae som tilhører orden Siluriformes (maller) som igjen tilhører underklasse Actinoperygii (strålefinnefisk) som tilhører klasse Osteichthyes (beinfisk) osv osv, helt til vi kommer opp til riket Animala (dyreriket). Det finnes totalt fire slike riker. Jeg kommer nærmere inn på systematikken senere.
Linnés innsats lever videre. Det viktigste er selve navngivingen, som var en total suksess. Før Linnés tid var det uklart hva planter og dyr egentlig skulle kalles. Linné var overbevist om at alle levende vesner tillhørte en bestemt art, og han så det som sin oppgave å gi hver art et karakteristisk navn. 1735 offentliggjorde han latinske beskrivelser med navn på alle de vekstene og dyr som da var kjent (systema naturae). Det første utkastet var på 11 sider, mens det siste på over 3000 sider. Med få unntak står disse navnene fremdeles fast. Det er oppdaget mange nye arter siden den gang, men de får nesten alltid navn i overenstemmelse med Linnés prinsipper. Disse prinsippene går ut på at navnet skal være på latin eller gammel-gresk, og at de skal bestå av to ord. Det første ordet skal være et substantiv, felles for alle arter innen den slekten arten tilhører. Det andre ordet skal være en nærmere bestemmelse av det første. Slektsnavnet Rineloricaria består av Rhinos (gresk) som betyr nese og loricaria (latin) som henviser til benplatene i kroppen.
Slike navn her egentlig en mening, men en del artsnavn er nokså tilfeldige –for eksempel etter oppdagerens navn eller funnsted. Slekten Peckoltia er oppkalt etter Gustav Peckolt, som er medlem av det naturhistoriske komiten i Rhondon. Panaque changea har fått navnet sitte etter biologistudenten Fonchii Changea som døde i en tragisk ulykke, da hun var på fangsttur for å samle informajon til artsbeskrivelse av denne arten.
Rent formelt skal det alltid være latinske ord med korrekte latinske endelser. Men noen navn er faktisk rene ”tullenavn”, som ikke betyr noe i det hele tatt. Det er mange stygge insekter som har fått navn etter upopulære politikere.
I botanikken og zoologien er altså latin det språket som garantere at terminologien blir enhetlig og korrekt, eller i alle fall ser slik ut. Det systemet som Linné lanserte, har vist seg så brukbart at det ikke bare lever videre, men det blir fortsatt utvidet og påbygget. For Linné var det selvsagt å bruke det latinske språket, ettersom det på hans tid var det herskende språket i vitenskapen. I mange andre vitenskaper er latinen forsvunnet, men i artsnavn kommer den høyst sannsynlig til å bli værende i fremtiden. Det er ganske enkelt det mest praktiske.
Latin eller populærnavn?
Da kan en jo spørre seg om hva man skal bruke. Ofte er det mye enklere å bare bruke populærnavnet, og det er for de fleste mer enn bra nok. Spesielt om man kunn holder de vanligste artene, med ”inngrodd” populærnavn. Hos enkelte arter står populærnavnet sterkere enn det latinske navnet og motsatt.
Det kan kanskje være greit å skrive ned det latinske navnet på en lapp. På den måten har man en sikkerhet, om man plutselig skulle få bruk for det. For det kan jo faktisk hende man får bruk for det. De populærnavnene vi har her i Norge er jo selvfølgelig norske, hva gjør man når man snakker med en svenske eller kanskje ennå værre, en franskmann? Da er det godt å ha latinske navn, de kjenner ihvertfall ingen landegrenser.
Vi må også huske på at en fisk kan ha mange populærnavn, og flere arter kan ha like populærnavn. For eksempel blir Panaque maccus og Peckoltia vittata kalt for klovne-pleco, da sier det seg selv at det er nødt til å bli litt surr, om man bare bruker populærnavnet.
For mange holder det å si at man har en ”suge-fisk”, andre en ”malle” eller et ”L-nummer” mens noen vil gjerne ha det korrekte vitenskaplige navnet. Personlig foretrekker jeg som regel det korrekte vitenskaplige navnet. Da er man i det minste sikker på at man minsker sjansen for misforståelser. Men det er også viktig å snakke slik at mottakeren forstår hva du mener, og da kan de selvfølgelig ofte lønne seg å bruke populærnavn fremfor vitenskaplige navn. Det er også ganske mange arter som ikke har populærnavn, kunn vitenskaplige navn, og da er jo saken grei.
Det er ikke nødvendig å sette seg ned å pugge alle latinske navn. Om man starter med å lære seg de vitenskaplige navnene på sine egne fisker, går det ikke lang tid før man kan navnet på ganske mange arter.
Det dummeste jeg ser, er navn som kun er funnet på for at butikker skal tjene penger. Hai-malle (Pangasius sutchi eller andre Pangasius arter) er et godt eksempel på dette. Systematisk sett er denne fisken mye nærmere en gullfisk (Cyrpinus auratus) enn en hvilken somhelst hailignende fisk. Butikker bruker navnet ”hai” kun for å selge, og desverre fungerer det også. Så jeg kunne ønske at man var litt mer kritisk ved bruk av populærnavn.
Det er desverre også alt for sjeldent butikker bruker latinske navn, noe som egentlig er en skam. De burde i det minste ha de tilgjengelig på forespørsel. Forskjellen mellom en god og dårlig avkvariebutikk kan ofte sees på navnemerkingen.
Det som er viktig å huske på er at det bak ett hvert populærnavn skjuler seg et vitenskapelig korrekt navn, som det ikke er dumt å lære seg.
Eksempler på vanlige Latinske ord og dets betydning:
I eksemplene nedenfor har jeg ikke tatt hensynt til bøyningsformer.
Systematikk
Alle levende organismer er delt opp i grupper eller et system. Systemet fungerer slik at de artene som har mange felles trekk, skiller lag sent i systematikken. Man antar at det finnes mellom 15 og 30 millioner arter, men kun rundt 1,2 million er beskrevet og satt i system (80% av disse er innsekter). For å forstå systematikk er det også nødvendig å forstå evolusjon.
Det vanlige er å bruke de to siste navnene: Acanticus adonis; Acanticus angir slekt, mens adonis angir art.
Slektskap er i hovedtrekk bygget opp etter ytre trekk, men i de senere tider har DNA blitt mer og mer brukt. Systematikken har desverre også en svakhet, spesielt ved at arter og slekter ofte bytter navn. Da blir de gamle navnet satt som et synonym til det nye, og man må ofte bruke synonymregister for å finne riktige arter. Det kan ofte bli et problem, med tanke på eldre bøker, når artene stadig får nye navn. Systematikken er i konstant utvikling og det finnes desverre ikke en bestemt systematisk inndeling som er akseptert av alle zoologer.
Eksempler på inndelinger kan være:
Det er langt fra alle disse artene som er vanlig å bruke, og det er normalt å forholde seg til de 7 hovedklassene, ikke over- og under-klasser.
Et eksempel for Hypancistrus zebra kan se slik ut:
•Alle latinske familenavn ender på –idae, underfamilier på – inae og overfamilier på –iodae. Ingen andre kategorier har faste endelser.
•Kjønn på slektsnavnet, avgjør endelsen på artsnavnet.
•Latinske art og familenavn skrives i kursiv det hvor teksten er normal, og normal der teksten er kursiv
•Ved håndskrift skal navnene understrekes
•Stor forbokstav i alle klasser, untatt arts.
Kan hvem som helst besrive nye arter?
Ja, i utgangspunktet kan man det. Det er egentlig ikke mange krav. Så lenge du har funnet en ny art, og en taxonom er enig om at denne er ny, kan du vitenskapelig beskrive den. Du må finne et nytt navn til den, som er unikt for denne arten. Deretter må du skrive en artsbeskrivelse hvor du dokumenterer hva som skiller denne arten fra lignende arter, samt funnsted. Dessuten må et eksemplar av den nye arten oppbevares for allmenheten, hvor denne (holotypen) er må også dokumenteres. Normalt blir holotypen donert til et stort offentlig museum, slik at andre kan studere eksemplaret.
Når dette er gjort vil du som artsbeskriver få navnet ditt og årstall for arbeidet bak navnet på arten. som dette Peckoltia sabaji Armbruster, 2003. Dette betyr at Armbruster beskrev denne arten i 2003. Problemet er å få den nye arten din allmen kjent. Da må man som regel få publisert artikkelen i et vitenskapelig tidskrift, disse stiller store krav til standar, og du som "kun" et vanlig menneske må nok desverre se deg tapt her. Normalt er det ichtyologer som beskriver nye fiskearer.
Noen ganger ser man at navnet på besriver står i parantes bak arten. Som; Peckoltia vittata (Steindachner, 1882). Dette betyr at navnet har blitt endret siden artsbeskrivelsen i 1882. Steindachner beskrev nemlig akkurat denne arten som Chaetostomus vittatus. Det er nemlig normalt å fortsatt kreditere den som først beskrev arten, selv om man endrer slekt eller annet. Men for å markere at det har blitt gjort, setter man navnet i parantes. Hvem som helst kan nemlig også flytte arter til andre slekter (gammle eller nye).
Fra ti til annen blir det en strid om hvilket navn man skal bruke eller hvem man skal kreditere for artsbeskrivelsen. Da er det International Commission on Zoological Nomenclature som avgjør saken. Som en grunnregel sier man at den første beskrivelsen er den gjeldene, selv om den er mye dårligere dokumentert.
Jeg har skrevet mye mer om systematikken innenfor familien Loricariidae her.
Hensikten min med å skrive dette har vært å få frem at det lange vemmelige latinske navnet har en betydning, og en historie, som det kanskje kan være interessant å sette seg inn i - og ikke bare overse det med en gang.
Kilder
Tore Janson – Latin – 2006 – Pax forlag
Eline Benestrad Hågvarr – Det zoologiske mangfoldet – 1998 – Universitetsforlaget
Laura Muha - Scientific names - TFH 02-2008 - TFH Publications
Frank Emil Moen og Erling Svensen – Dyrelivet i havet – 2004 – Kom forlag
I eksemplene nedenfor har jeg ikke tatt hensynt til bøyningsformer.
Systematikk
Alle levende organismer er delt opp i grupper eller et system. Systemet fungerer slik at de artene som har mange felles trekk, skiller lag sent i systematikken. Man antar at det finnes mellom 15 og 30 millioner arter, men kun rundt 1,2 million er beskrevet og satt i system (80% av disse er innsekter). For å forstå systematikk er det også nødvendig å forstå evolusjon.
Det vanlige er å bruke de to siste navnene: Acanticus adonis; Acanticus angir slekt, mens adonis angir art.
Slektskap er i hovedtrekk bygget opp etter ytre trekk, men i de senere tider har DNA blitt mer og mer brukt. Systematikken har desverre også en svakhet, spesielt ved at arter og slekter ofte bytter navn. Da blir de gamle navnet satt som et synonym til det nye, og man må ofte bruke synonymregister for å finne riktige arter. Det kan ofte bli et problem, med tanke på eldre bøker, når artene stadig får nye navn. Systematikken er i konstant utvikling og det finnes desverre ikke en bestemt systematisk inndeling som er akseptert av alle zoologer.
Eksempler på inndelinger kan være:
Det er langt fra alle disse artene som er vanlig å bruke, og det er normalt å forholde seg til de 7 hovedklassene, ikke over- og under-klasser.
Et eksempel for Hypancistrus zebra kan se slik ut:
•Alle latinske familenavn ender på –idae, underfamilier på – inae og overfamilier på –iodae. Ingen andre kategorier har faste endelser.
•Kjønn på slektsnavnet, avgjør endelsen på artsnavnet.
•Latinske art og familenavn skrives i kursiv det hvor teksten er normal, og normal der teksten er kursiv
•Ved håndskrift skal navnene understrekes
•Stor forbokstav i alle klasser, untatt arts.
Kan hvem som helst besrive nye arter?
Ja, i utgangspunktet kan man det. Det er egentlig ikke mange krav. Så lenge du har funnet en ny art, og en taxonom er enig om at denne er ny, kan du vitenskapelig beskrive den. Du må finne et nytt navn til den, som er unikt for denne arten. Deretter må du skrive en artsbeskrivelse hvor du dokumenterer hva som skiller denne arten fra lignende arter, samt funnsted. Dessuten må et eksemplar av den nye arten oppbevares for allmenheten, hvor denne (holotypen) er må også dokumenteres. Normalt blir holotypen donert til et stort offentlig museum, slik at andre kan studere eksemplaret.
Når dette er gjort vil du som artsbeskriver få navnet ditt og årstall for arbeidet bak navnet på arten. som dette Peckoltia sabaji Armbruster, 2003. Dette betyr at Armbruster beskrev denne arten i 2003. Problemet er å få den nye arten din allmen kjent. Da må man som regel få publisert artikkelen i et vitenskapelig tidskrift, disse stiller store krav til standar, og du som "kun" et vanlig menneske må nok desverre se deg tapt her. Normalt er det ichtyologer som beskriver nye fiskearer.
Noen ganger ser man at navnet på besriver står i parantes bak arten. Som; Peckoltia vittata (Steindachner, 1882). Dette betyr at navnet har blitt endret siden artsbeskrivelsen i 1882. Steindachner beskrev nemlig akkurat denne arten som Chaetostomus vittatus. Det er nemlig normalt å fortsatt kreditere den som først beskrev arten, selv om man endrer slekt eller annet. Men for å markere at det har blitt gjort, setter man navnet i parantes. Hvem som helst kan nemlig også flytte arter til andre slekter (gammle eller nye).
Fra ti til annen blir det en strid om hvilket navn man skal bruke eller hvem man skal kreditere for artsbeskrivelsen. Da er det International Commission on Zoological Nomenclature som avgjør saken. Som en grunnregel sier man at den første beskrivelsen er den gjeldene, selv om den er mye dårligere dokumentert.
Jeg har skrevet mye mer om systematikken innenfor familien Loricariidae her.
Hensikten min med å skrive dette har vært å få frem at det lange vemmelige latinske navnet har en betydning, og en historie, som det kanskje kan være interessant å sette seg inn i - og ikke bare overse det med en gang.
Kilder
Tore Janson – Latin – 2006 – Pax forlag
Eline Benestrad Hågvarr – Det zoologiske mangfoldet – 1998 – Universitetsforlaget
Laura Muha - Scientific names - TFH 02-2008 - TFH Publications
Frank Emil Moen og Erling Svensen – Dyrelivet i havet – 2004 – Kom forlag
Auratus
Mega
Rhino
Pseu
Xiphos
Pelvis
Multi
Punctatus
Hypo
Stoma
Hemi
Odon
Mega
Rhino
Pseu
Xiphos
Pelvis
Multi
Punctatus
Hypo
Stoma
Hemi
Odon
Gul
Stor
Nese
Falsk
Sverd
Bekken
Mange
Prikker
Under
Munn
Halv
Tenner
Stor
Nese
Falsk
Sverd
Bekken
Mange
Prikker
Under
Munn
Halv
Tenner
Scobiancistrus auratus
Megaloradoras
Rhinodoras
Pseudancistrus
Xiphophorus
Pelvicachromi
Multipunctatus
Multipunctatus
Hypostoma
Hypostoma
Hemiancistrus
Odontodes
Megaloradoras
Rhinodoras
Pseudancistrus
Xiphophorus
Pelvicachromi
Multipunctatus
Multipunctatus
Hypostoma
Hypostoma
Hemiancistrus
Odontodes
Rike
Rekke
Underrekke
Overklasse
Klasse
Underklasse
Infraklasse
Overorden
Orden
Underorden
Infraorden
Overfamilie
Familie
Underfamilie
Tribus
Slekt
Art
Rekke
Underrekke
Overklasse
Klasse
Underklasse
Infraklasse
Overorden
Orden
Underorden
Infraorden
Overfamilie
Familie
Underfamilie
Tribus
Slekt
Art
Animala
Chordata
Verterbata
Gnathosomata
Osteichthyes
Actinopterygii
Nepterygii
Siliuformes
Loricariidae
Hypostominae
Ancistrini
Hypancistrus
zebra
Chordata
Verterbata
Gnathosomata
Osteichthyes
Actinopterygii
Nepterygii
Siliuformes
Loricariidae
Hypostominae
Ancistrini
Hypancistrus
zebra
Rike
Rekke
U.Rekke
Over klasse
Klasse
U.Klasse
Over orden
Orden
Familie
U.familie
Tribus
Slekt
Art
Rekke
U.Rekke
Over klasse
Klasse
U.Klasse
Over orden
Orden
Familie
U.familie
Tribus
Slekt
Art
Copyright © 2008 - 2009 Erlend D Bertelsen
www.akva.tv
Om du har kommentarer send meg en mail på erlend@akva.tv
www.akva.tv
Om du har kommentarer send meg en mail på erlend@akva.tv