www.akva.tv

AKVARIER

ARTIKLER

BILDER

DIVERSE

KJØP & SALG

LINKER

Peru 2008, Reisebrev 1 av 2

September 2008 var det endelig min tur til å dra på ekspedisjon for å fange fisk. Turen ble planlagt over et år i forveien, og jeg så virkelig frem til reisen. Hensikten med turen er for det første å oppleve de riktige biotopene som fiskene mine kommer fra, samt selv å kunne ”skryte” av å ha fanget min egen fisk. Hovedfokuset var selvfølgelig på mallene i familien Loricariidae, men alt er av stor interesse. I tilegg til fisk er reptiler, edderkopper, innsekter og eksotiske planter en viktig del av reisen. Reisemålet falt på den nordlige amazonasdelen i Peru, og byen jeg besøker her er Iquitos. Takke være gode venner i Norge, har jeg kommet i kontakt med Stingray Aquarium, som har sagt seg villig til å hjelpe meg med reisens alle aspekter.

Reisen til Amazonas.
Jeg hadde en lang reise, egentlig for lang. Først Bergen - Oslo, Oslo - New York, New-York – Lima, Lima – Iquitos. Selve reisen gikk over all forventing, men 8 timers venting I New-York og nesten 10 timer I Lima, ble I overkant. I tilegg måtte jeg bytte flyplass i New-York. Det at man reiser såpass i tid er også ganske forvirrende. Så, lite søvn, mye venting, lange timer på fly og et lettere ”jet-lag” gjorde sitt til at jeg ble litt forbannet. Men absolutt alt dette ble glemt når jeg gikk av flyet i Iquitos. Den høye tempraturen, høye luftfuktigheten og den spesiele reinskog lukten gjorde meg til et lykkelig meneske! Jeg sto på flyplassen med et stort smil om munnen, og forstår at dette kommer til å bli bra!
Stingray aquarium sørger for at jeg blir hentet på flyplassen, og kommer meg på plass i mitt hotell. Jeg sover godt den første natten

Dag 1 09.08.09. Besøke hos eksportøren.

Min første ordentlige dag i Peru. Og for en dag! Jeg blir hentet på hotellet av det som kommer til å bli min gode venn og hjelper her i Peru; nemlig biologen Luis E. Tenazos Maravi.
Stingray Aquarium er en stor eksportør av akvariefisker. De shipper fisk til hele verden, men hoved-kontinentet er Asia. Det går sendinger herfra nesten hver eneste dag, og akkurat når jeg var på besøk gjorde de klar en sending på rundt 400 rokker til Kina. Jeg fikk en guidet tur rundt på hele området, det er nesten for stort til å kunne på en ordentlig måte få med seg alt. Selvfølgelig var det mallene som var det viktige, og da spesielt Plecoene. Det var utvilsomt mange godbiter å finne.

Stingray har en innendørs ”hal” med 1200 akvarier samt mange betongdammer utendørs. De har et eget pakkeri som er utstyrt med air condition og en egen avdeling for motakk av fisk. Samt en liten ”forskningstasjon”. Hele anlegget var imponerende og større an hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mengden fisk var også langt høyere en jeg hadde forestilt meg.

Det ville vel hvert urettferdig og ikke vise bilder av annen fisk. Utvalget av rokker, Corrydoras og discus var stort. Tilegg til mange Apistogramma, tetraer og mye annet.

Panaque sp. "Shamper" Denne var rundt 40cm

Panaque sp. L-203. Dette var noen store monstre på 70cm

Dagen avsluttes med middag til denne utsikten av Rio Nannay.

Utsikt fra restauranten, over Rio Nannay

For min egen del spiste jeg en utmerket god Pacu (Piaractus brachypomus) med stekte bananer. Kan på det varmeste anbefales.

Dag 2 10.09.08. Veien til Nauta

Som en første ordentlig utflukt ble den første dagen lagt til to lokalisjoner langs veien til Nauta. Det er en ganske lang vei som forbinner byen Iquitos med byen Nauta, som ligger lenger sør for Iquitos.

Dagens team bestod av meg, min gode venn Luis, fiskeren Olortegui, og sjåføren Abraham. Dagens kjøretøy var en av de mange moto-taxiene i byen.

Her er de heldige deltagerne, og gode hjelperne.

Fiskeren til venstre, min gode venn Luis i midten og sjåføren Abraham til høyre.

Hvilke lokalisjoner vi skulle besøke la jeg utelukkende ansvaret over på de andre deltagerne. Det de hadde som et utgangspunkt var at jeg var ”Loco for Pleco” Vi hadde litt uflaks, da det hadde regnet kraftig hele natten i forveien, noe som gjorde at vannstanden var litt høy.

Den første biotopen vi besøkte var etter 42 kilometer fra Iquitos. Sted kalte Quebrada creek. Vi stoppen mototaxien langs veien og måtte gå det siste stykket. Vi brukte rundt 20 minutter på en gammel sti inne i jungelen. Etter en stund kommer man frem til et flott biotop. Dette er en elv som den lokale fiskeren kaller Quebrada creek – Pimtuyacu. Denne elven er en bielv til Rio Nannay. Den var i de områdene vi utforsket den rundt 4 meter vid og på det dypeste rundt 2 meter. Jeg målte pH til 6.8 og temperatur til 25 grader. (10.09.08 klokken 10:00) Koordinatene var S -4.09’81 V 73.44’58. Jeg forhørte meg med fiskeren etter hva vi kunne regne med å finne. Han svarer tiger-pleco, vi bladde litt i boken min og han pekte ut Panaqolus changea . Noe som overhode ikke er ulogisk. I følge fiskeren kunne han lett plukke opp 100 voksende fisker på en dag, men at vi ikke kunne regne med det i dag, da det hadde regnet hele natten. Vi hopper uti, etter et par kast med nett fanger vi en flott ciklide av et slag. I mine øyne lignet den på en Aquidens av et eller annet slag. Den hadde helt utrolige farger. Da dette var den første fisken vi fanget, og jeg regnet med at vi kom til å fange mange flere slipper jeg den ut igjen. Noe jeg angrer bittert på senere, da vi ikke fanger denne igjen, og jeg skulle virkelig ha fotografert den. Etter noen flere forøk med nettet dukker det opp en flott liten L-malle på rundt en cm. Den har flotte farger i sorte og oransje, definitivt en Panaqolus art. Stripene på hodepartiet er mye tettere en hva på resten av fisken. Jeg blir virkelig glad, og føler at jeg er godt i gang!

Vi svømmer sakte nedover elven og prøver nettet rundt mange røtter, men det er ikke mange maller å finne. Det dukker opp en del Ancistrus sp. Jeg bestemmer meg for å ta vare på en fire stykken av disse, for mulig å kunne identifisere de.

Etter at vi har svømt rundt 600 meter nedover finner vi to like små, sorte og oransje Panaqoluser. Om de jeg har fanget er Panaqulus change eller ikke, er vanskelig å si med sikkerhet. Disse blir med meg hjem til Norge, så vil tiden vise. På veien oppstrøms bestemmer jeg meg for å bruke tiden på å titte rundt meg, og jeg er virkelig i jungelen ja. Jeg for øye på en flott frosk på elvebredden. Den er lyseblå og har noen store sorte øyetegninger på ryggen. Jeg vil tippe den var rundt 10 cm. Jeg ser også en edderkopp som henger rett over vannoverflaten. Den var rundt 12 cm i beinspenn, glad jeg så den før jeg svømte rett i den. Høyt over hodene våre sitter det også to sorte toucaner muligens Ramphastos cuvieri. Det flyr også flere utrolig flott sommerfugler rundt. Blant annet den flotte Morpho menelaus en 10 cm stor knall blå sommerfugl.

Fiskefangeren er ikke spesielt glad for fangsten, og sa at det skyldtes regnet dagen i forveien. Jeg er allikevel utrolig lykkelig. Vi pakker ned fisken jeg ønsker å ta vare på. Tre små stripenet Panaqoluser og fire mellomstore Ancistruser, resten av fangsten går ut i elven igjen. Noen tetraer, en knivfisk, noen maller i familien Trichomycteridae. Jeg er lykkelig!

Vi går tilbake til moto taxien, og kjører videre mot Nauta. Her stopper vi for å spise litt ved en bro som krysser Rio Nannay. Denne glade damen lager lunsj til oss.

Etter litt mat drar vi til neste biotop. Dette er tilbake mot Iquitos og vi stopper ca 30 kilometer fra Iquitos. Fangst mannen sier at dett er hans sted for Ancistrus ”green spott”. Jeg var ikke sikker på hva dette var, og så frem til å finne ut mer. Vi må gå i rundt en halvtime fra stoppestedet innover i jungelen. Nå hadde tempratuen virkelig økt også, så når vi kom frem var jeg svett og sliten. Fiske fangeren kaller stedet for Quebrada Paraiso. Dette er mer som en liten bekk, den er nok ikke mer en 2 meter vid på det videste og rundt 60 cm dyp. Kordinatene er S 4.03’58 V 73.41’19. pH ble målt til 6,8 og tempraturen 26 grader. (10.09.08 klokken 14:30)

Fiske fangeren hoppet uti på jakt etter fisk med en gang han kom, jeg og Luis må hvile litt og etter 10 minutter hopper jeg uti. Jeg løfter opp en stor stokk og i den ligger det en flott Ancistrus ”green spott” hanne. Fiskefangeren har ennå ikke fanget noen, så jeg merker at jeg blir litt stolt, men vet innerst inne at det ikke er noe annet en flaks! Jeg makter ikke å få han ut av hulen, så her må fiskeren hjelpe meg.

Her sliter jeg med å få ut Ancistriusen.

Etter litt slit er han ute, han er virkelig flott!

Her kan man se de fine grønne prikkene som den har på hodet.

Rett etterpå fanger fiskeren denne tassen. Inne i en uthult stokk. Dette er trolig en helt ny art i familien Batrochoglanis.

Etter noen flere forsøk klarer vi å fange en Ancistrus sp. ”Green spott” hunne. Begge disse blir med meg hjem til Norge for oppdrett. Det er trolig ikke mange av disse artene å oppdrive. Fiskeren sier at disse kun finnes i denne lille elven. Ancistus sp. ”Green spott” er en flott fisk med små grønne prikker på hode partiet. Prikkene er veldig klare i fargen. Vi fanget også en annen Ancistrus i denne elven, denne er langt fra like fargesterk.

Vi bestemmer oss for å sette nesen hjemover. På veien hjem vil fiskeren vise meg huset han bor i og fiskene han har hjemme. Jeg sier selvfølgelig ja til å kunne se hvordan han lever. Mr Olortegui lever av å fange fisker til fiskeeksportørene. Han er lange dager ute og fanger fisk, og han oppevarer de hjemme til han har mange nok å selge. Han hadde laget noen bokser av tre og hadde en vanntett duk nedi. Disse byttet han vann på ca hver annen dag. Her er det ingen form for teknikk.

Akvarierommet i huset til fangeren. Opptar trolig ½ av husets størrelse. 8 akvarier bygget av plank.

Akvariene er innredet med en vanntett gul duk, og noen røtter. Ingen pumpe eller varme.

Og her går det sjelden vare. En Corydoras av noe slag, som jeg ikke klarte å få med meg hva var.

Det gode er at dette er forholdsvis god buissnis for fangeren. Mye av fortjenesten faller faktisk til han. Fiskefangeren får mye for fisken sin av eksportørene.

Jeg er sliten og det er utrolig deilig å komme tilbake til hotellet. Jeg tar en lang dusj, og sovner så fort hode treffer puten.

Dag 3 11.09.08. Tid for hvile.

Denne dagen er satt av til avslapning, det er jo tross alt ferie. Jeg har tilbrakt mye tid på Stingray og gått rundt og tittet på utvalget. Jeg og Luis dro for å spise lunsj, i dag var det Pseudoplatystoma på menyen. Den var god krydret og hadde mye smak i seg. Smakte flott! Vi bruker også litt tid på å planlegge de neste ekspedisjonene. Først er den en dagstur til Rio Itaya også blir det en lengere overnattingstur til Rio Momon. Jeg benyttet også muligheten til å spasere litt rundt i byen Iquitos, det er definitivt en annen verden enn hva vi lever i.

Dag 4 12.09.08 Rio Amazonas.

Denne turen skulle i utgangspunktet være til Rio Itaya. Men Peru er Peru, og planer endres. Fiskerne foreslo Rio Amazonas i stedet for, noe jeg sa ja til. Jeg kom ikke til å angre på det. Utgangspunktet for turen var Belen i Iquitos. Dette er den fattige delen av byen, og jeg ble foreslått å ta av meg klokken og andre smykker. Ikke nødvendigvis for at de kom til å bli stjelt, men for å være på den sikre siden. Belen er ikke som resten av Iquitos, og bygningene her, er enten bygget på høye påler eller på flytende flåter. Dette fordi når regntiden starter, så øker også vannivået. Husene er av meget enkel standard. På bildet nedenfor, ser vi også toalettene deres ned ved vannet.

Jeg får med meg to fiske-fangere Caly og Edgar. Disse jobber for en lokal ”boss” i Belen som selger fisk til eksportørene i Iquitos. Luis er selvfølgelig også med meg. Dagens fremkomstmiddel er en liten båt med motor.

Et av akvariene hos den lokale fiskepusheren i Belen. Et titals gigantiske elektriske maller (Electrophorus electricus) i en liten glass-tank.

På vei ut av ”havnen”, har fiskerne lyst til å vise meg noe. Vi kjører til en liten flåte som har en inngjerning nede i vannet. Fiskerne sier at de selger levende plecoer som matfisk.

Inne i inngjerningen svømmer flere hundre store plecoer. De har ingen ting å hvile mot, men må konstant svømme mot strømmen.

Alle fiskene er like og er trolig Pterygoplichthys pardalis. Fiskerne sa at de var fanget ca en dagsreise lengre sørover mot Pacaya-Samira.

Vi kjører videre og får muligheten til å se stedet hvor Rio Nannay møter Rio Amazonas. Om man er heldig her så kan man tydelig se fargeforskjellen på de to elvene. En lys og en mørk. Jeg var ikke så heldig, men fikk i hvert fall se møtepunktet. Det var en voldsom strøm i området, som får vannet til å skjelve og lage bølger i overflaten.

Om det er tre ting Erlend liker å drikke eller spise så er det øl, Tine lettmelk og vannmelon! Helst hver for seg, og til rette anledninger. Så da er ingenting som å kunne sitte på en båt i Rio-Amazonas på vei for å fange L-maller og samtidig spise vannmelon. Det kan vanskelig gjøres bedre en det.

Mens vi kjører oppover Rio Amazonas til stedet vi skal fiske, dukker det plutselig opp en elvedelfin (inia geoffrensis). Det er ikke så mye vi får sett til den, men den kommer opp til overflaten noen ganger før den svømmer av gårde.

Etter en liten time i båten kommer vi frem til et sted fiskerene mener det er bra å fange maller. Jeg er skeptisk. Elvebredden er bare gjørme, og om du prøver å gå på den, faller du igjennom til livet (tro meg jeg har prøvd) Strømmen er utrolig sterk, så om du går i vannet er du langt unna båten. Du kan bare glemme å svømme mot strømmen. Vannet er også dypt over alt, så det går ikke ann å gå på bunnen. Fiskerne har heller ikke med et eneste nett for å fange noe som helst.

Fiskerne kjører opp til noe drivtømmer i vannet og fortøyer båten til den. De sier at her er det mange maller å finne. De forklarer at akkurat på den stokken vil de trolig finne noen, og peker på en enslig stokk som står en liten meter over vannet. Grunnen til de forventer å fange fisk her, er at den står korrekt i forhold til strømmen, og at den ikke har noe bark på seg. Den ene fiskeren hopper uti, og holder seg fast i stokken. Så tar han et stort gisp, og dykker unner. Han blir under vannet lenge! Så kommer han opp, og må holde seg fast i stokken med begge hendene, og i munnen har han en liten Panaque sp L-203! Jeg starter å le, og forstår at dette kan bli en dag med mye fisk.

Den andre fiskeren hopper uti, og gjør akkurat det samme. Han kommer opp med en flott Lamontichtys filamentosus. Fiskene ser ut til å være i utrolig god form. De er runde i buken og har en mye flottere farge en hva jeg har sett i hobbyen før. Vi kjører oppstrøms Rio Amazonas og stopper mange steder for å fiske på denne måten. Jeg har også lyst til å prøve og hopper uti et av stedene.

Jeg merker for hvor kraftig strømmen er og må holde meg godt fast. Fiskerne prøver å forklare meg hvordan jeg skal gjøre det. Jeg forstår at jeg må dykke ned så langt jeg klarer og så dra meg opp langs tømmeret, for å føle etter maller. Finner jeg kan jeg putte de i munnen og forstette å lete. Jeg prøver, og forstår fort at dette ikke er særlig enkelt. Det første jeg gjør når jeg kommer unner vann er å krasje nesen inn i en annen grein. Det er jo et virvar av greiner unner vannet. Jeg kommer opp uten å finne noe. Jeg prøver at par ganger til, men uten hell. Dette får de profesjonelle ta seg av. For det er akkurat det de er. Jeg har ikke tall på hvor mange fisker de fanget, men vi snakker i hvert fall om 5 forskjellige arter i alle størrelsene. De forskjellige artene er Panaque sp. L-203, Panaqolus sp. L-351, Aphanotrolos sp. Trolig frankei, Pterosturisoma microps og Lamontichtys filamentosus.

Panaqolus sp. L-351

Pterosturisoma microps, sjekk de lange filamentene!

Lamontichtys filamentosus

Aphanotrolos sp (frankei)

Etter mange stoppesteder oppstrøms, bestemmer vi oss for t det får være nok. Vi snur og kjører hjem igjen. Stedet vi snur har koordinatene S -3.78’89 V 73.16’07. pH i vannet ble målt til 7.

Jeg forstår at Rio Amazonas er en enorm elv, som fører med seg utrolige mengder vann. Den står for store deler av vannforsyningen til den Brasilianske delen av Amazonas. Lurer på hvor enorm den er når vannet er høyt? Nok en gang må jeg takke noen utmerket gode fiskere og ikke minst min venn Luis for nok en fin dag.

Til venstre: fisker Edgar. Lengst fremme; Luis. Til høyre fisker Caly.

Dagen blir avsluttet med en middag sammen med sjefen for Stingray Aquarium. Så er det å gå tidlig til seng, da de en nok en ekspedisjon i morgen.

Dag 5 og 6 12. Til 13.09.08 Rio Momon og det enorme dyrelivet!

I dag var dagen hvor jeg for første gang skulle komme meg sikkerlig langt ut. Vi snakker om en overnattingstur opp Rio Momon. Dette er en elv med meget mørkt vann, ikke så veldig mange maller, men noen. Hovedsaken er å komme seg litt ut i jungelen, og Rio Momon har alltid virket spennende for meg.

Luis hentet meg på hotellet klokken 06:30. Vi gjorde de nødvendige innkjøpene og dro til bydelen som heter Nanay. Stingray hadde på forhånd avtalt med to fiskere som skulle bli med oss. De kjente begge områdene vi hadde lyst til å besøke. Etter at vi traff disse var det på tide å skaffe seg en båt og fører. Vi går ned i havnen i Nanay, og ser at det er flere å velge i.

Valget faller til slutt på denne båten. B/F Grumete. Den hadde tak, både mot regn og sol. En ordentlig 40 hk Yamaha båtmotor. Et mannskap på to, samt både førstehjelpskrin og redningsvester, noe som ikke akkurat er standard her nede. Den var riktignok dyr, men det ble den. Båt og mannskap står da fritt til vårt bruk. Den er såpass stor også at vi har god plass. Jeg ser at fiskerne blir glade for at vi velger litt luksus.

Båteierne trenger litt i forskudd, samt en time til å forberede seg. De må kjøpe mat og ikke minst mye bensin. Etter hvert kommer vi i gang og ikke mer en 10 minutter fra Nannay havn kjører vi inn i Rio Momon.

Dette er i motsetning til gårsdagens Rio Amazonas hva jeg ser for meg som en sikkerlig tropisk jungel-elv. Ikke så veldig vid samt at den slynger seg oppover i sikksakk med grønne trær og busker som er helt nede i vannkanten. I tre timer kjører vi oppover elven, mot strømmen. Jeg sitter foran i båten og nyter hvert sekund.

Vi kjører forbi en og annen båt og landsby.

På vei til målet velger Luis å sove, mens fiskerne sitter sikkert og forteller fiskeskrøner eller skrøner om noe helt annet. Jeg forstår også hvorfor denne båten har to mennesker. Båten er lang og motoren sitter selvfølgelig bak, da det florerer av farlige drivtømmer hadde ikke føreren bak klart å håndtere båten alene. Derimot sitter det også en person helt foran og dirigerer føreren bak. De gjør en utmerket jobb, og kjører slalåm mellom drivtømmeret. Elven blir også brukt som en vei for å frakte tømmer som de hogger lengre oppe i Momon. Så det ville vært livsfarlig og bare hatt en båtfører her.

Etter drøye tre timer kommer vi frem til landsbyen vi skal sove i. Navnet er Santa Tomas. Det absolutt første som møter meg her er en flott grønn kneler jeg holt på å tråkke på den da jeg skulle gå av båten.

Dette er huset vi skal overnatte i, den tilhører en av de drøye 30 familie som bor i denne landsbyen. Huset er løftet over bakken og består ikke av noen vegger. Det trengs ikke i denne varmen. De fleste husene er slik som dette. Rundt husene går det høner, kuer, ender og griser. Det er ikke så ofte det kommer hvite mennesker på besøk, så det er litt stas. Jeg blir veldig godt tatt imot.

Et bilde av landsbyen. Midt i bildet ser vi den lokale skolen. Det er regjeringen som sørger for slike bygg oppover i de forskjellige landsbyene. Her er det undervisning mandag til fredag. De fleste som bodde i denne landsbyen, tjente til livets opphold ved å hogge tømmer i de store feltene lengre oppover. Jeg spør hvor langt unna det er, og svaret var to timer å gå. Disse menneskene jobber 7 dager i uken og går hver dag 2 timer frem og tilbake til arbeid, igjennom en varm og fuktig jungel. Man hører ikke de klage, de ser derimot utrolig lykkelige og sunde ut. Når jeg kommer på besøk gjør de absolutt alt for at jeg skal føle meg velkommen. Det gir meg en rar følelse at de er så imøtekommende og glade.

Når de hører at jeg er her for å fange maller, får jeg plutselig hjelp av alle i landsbyen som ikke hogger tømmer til å gange fisk! Jeg Luis og fiskerne tar båten til et sted som fiskerne mener er et godt sted. Bak kommer resten av landsbyen i kanoer utstyr med fangstnett og hover. Vi skal inn i en liten bekk og forstår fort at vår båt ikke kan føre oss langt opp. Vi får kyss av de lokaler i kano for å komme lengre opp. Jeg får selvfølgelig sitte i den beste kanoen.

Så bærer det innover en jungel bekk. Her må vi blant annet presse oss under et tre som har falt ned, det hele er rimelig eksotisk. Fiskerne er i vannet for å fange.

Om man ser opp ser man høye trær. Det er papegøyer som skriker og sommerfugler over alt. Jeg tenker at bedre en dette kan det ikke bli.

Det viste seg at fiske var svært dårlig og vi bestemmer oss for å dra tilbake og fiske i Rio Moon. Vi fikk en Loricariidae av ukjent art, da den kun var en halv cm. Men Luis kom til å hive den ut i elven ved et uhell. Shitt hapens.

Det enste vi kan vise til av fangst er en stor reke av et slag, samt en krabbe. Reken hadde en meget fin blåfarge over seg. Jeg spør Luis hvorfor de aldri tar vare på disse dyrene for eksport. Han har egentlig ikke noe godt svar, det er bare sånn det alltid har vært. Jeg forklarer at vi selger mange reker, snegler og krabber i butikken og de fleste av disse er fra Asia. Det er ikke usannsynlig at disse Søramerikanske artene kan ha et marked i Europa. Jeg hiver i hvert fall mine tilbake i elver, det er jo tross alt maller jeg er ute etter.

Tilbake i hoved elven er fiskerne og de lokale guttene fullt i gang med fiskingen

Jeg lar fisk være fisk og blir igjen i båten sammen med Luis og to lokale gutter. Vi bader og koser oss, det er tydelig at de to guttene koser seg. De prøver å imponere meg med å hoppe i vannet og når jeg tar frem kameraet tar de helt av. Jeg blir imponert.

Luis kommer på en god ide. Vi tar på oss redningsvestene og flyter nedover elven alle fire. Båten kommer på god avstand bak og passer på. Det er helt utrolig å bare flyte nedover elven, og høre alle lydene. Vi flyter hele veien ned til landsbyen.

Fiskerne kommer ikke så lenge etterpå, det viste seg at det var dårlig med fisk. Men jeg får allikevel det som ser ut til å være et 20 talls eksemplarer av den interessante arten Oxypropsis carinatus. Eventuelt en ennen art i den store og uoversiktlige slekten Hypoptopoma

Dette er en art i underfamilien Hypoptopomatinae. Det er ikke mer en tre kjente arter i slekten, og dette er den enste kjente fra Peru. Slekten er svært lik Hypoptopoma. E sikker ID får jeg ikke før jeg kommer hjem og får studert de mer ordentlig. Alle blir i hvert fall med meg hjem.

Det er på tide å gjøre seg klar for natten. Dette er min plass i natt. I en hengekøye i et hus i jungelen. Selv ikke det beste hotell kan slå det. Siden vi er i et malariaområde har jeg også myggnett over meg.

Før middag ønsker jeg å gå en liten tur. Jenta i huset synes det er morsomt å se hva jeg gjør. Så når jeg går kommer hun etter, men på god avstand. Når jeg setter meg ned setter hun seg også ned, men fortsatt på god avstand. Jeg tar et bilde av henne. Tenk dere det spesielle livet hun har. Vi i Norge har egentlig ikke så mye å klage over, når disse personen her er lykkelige. Det er trolig at denne lille landsbyen ikke finnes lengre om 20 år. Flere og flere prøver lykken i byene, men de ender dessverre opp i fattige bydeler som Belen. Jeg håper at denne jenten forstår at livet i jungelen trolig er bedre en i den fattige delen av byen. Eller kanskje hun er en av de heldige som min ven Luis, som har fått seg en høyere utdannelse og en fin jobb.

Når jeg kommer tilbake har husets kone laget middag. Jeg har tatt med middag til alle. Ris og skinke. Kona har i tilegg gitt meg en ekstra fisk. Jeg var den eneste som fikk det. Jeg må innrømme og si at den smakte direkte vondt. Men for å være hyggelig spiser jeg den. Jeg har i tilegg tatt med 4 øl. Jeg og Luis tar hver våre, husets mann får en og fiskerne deler en.

En kald øl til middag og utsikt over solnedgangen i Amazonas er bra.

Ikke før jeg har svelget den siste biten av middagen kommer det en man ut av skogen med en hagle over skulderen. Han har vært på jakt i dag. Dessverre så fik han ikke skutt noe. Men han kom over denne karen, og bærtre den hjem i ryggsekken sin.

Dette er altså en Geochelone denticulata, eller en gulfotet landskilpadde på godt norsk. Arten er i sterk fare for utryddet og er listet i CITES Appendix II. Det betyr blant annet at all fangst er forbudt. Men jeg tviler på at disse her noen gang har hørt om CITES engang. Jeg spurte hva de skulle gjøre med den. Og de sa at den smakte utrolig godt og at de pleide å spise de når de kom over dem. Jeg får veldig vont inni meg, da jeg er spesielt opptatt av landskilpadder. Jeg lurer på om jeg skal tilby meg å kjøpe den for så å slippe den ut et trygt sted. Jeg kan sannsynligvis gi de såpass mye penger at de ikke kan si nei. Jeg går og grubler over hva jeg skal gjøre. Sjansen for at jeg kan gi den et trygt sted er rimelig liten, og tanken slår meg at dette er jo trolig det naturlige. Det er slik disse har gjort det i generasjoner. De virkelige skurkene er de som fanger disse for salg i hobbyen, det er de som driter i CITES bestemmelsene og er med på å voldta naturen. Så jeg lar det gå naturens gang, selv om jeg ikke liker det. Men jeg prøver å forklare så godt jeg kan.

Mange syns sikkert det er merkelig at jeg som er ute i Amazonas for å fange fisker skriver dette. Men jeg må understreke at ingen av fisken jeg fanger er i fare for utryddelse, og fangst i hobby øyemed er kun en dråpe i havet sammenlignet med hva industri for eksempel dreper. Eller hva som blir tatt til mat. Jeg er en opptatt av CITES bestemmelser, og å få til en bærekraftig utvikling. Disse fiskene jeg fanger her er fisk som de lokale ikke bruker, da de er for små. Men når det er sagt så finnes det helt klart eksempler på arter av fisk som blir overfisket her i Peru til hobby. Rokker er trolig det beste eksempelet på det. Spesielt etter at Brasil stoppet eksporten av sine arter.

Før leggetid skal jeg få en guidet tur igjennom jungelen med en lokal. Alle sier at jungelen må oppleves på natten. Jeg spør om han vet om noen taranteller, han sier at han går forbi en stor tarantella hver eneste natt på vei hjem. Den er alltid på samme sted, og han vil selvfølgelig vise den til meg. Jeg gleder meg som en unge til å se en vill tarantella i sitt naturlige biotop. Selv har jeg for tiden 13 taranteller hjemme, og finner disse dyrene utrolig fascinerende. På veien til stedet finner vi mange arter og jeg tar bilde av mange av dem. Den første vi møter er en ekte edderkopp av et slag, art aner jeg ikke, men sjekk den store abdomen!

Noen meter lengre nede er det denne karen som møter meg.

Rett ovenfor står denne

Det er vanvittige mengder dyr. Denne padden var stor, dette er trolig Bufo marinus, som er det største amfibiet i Sør-Amerika.

Også kommer vi til tarantellen. Jeg ser med en gang at det dreier seg om ev Aviculara aviculara Pink-Toe. Dette er en finnybegynner tarantella som også lar seg håndtere. Den er an av ikke så alt for mange trelevende arter.

Jeg finner en liten kvist og dytter forsiktig til den på den fremste benet. Den går direkte til angrep og nærmest hopper på pinnen. Jeg bestemmer meg for å la den være. Den kryper sakt baklengs inn i hulen sin igjen, som er et sprekke i treverket ca 2 meter over bakken. Det var helt rått å se en 100% vill tarantella i sitt naturlige biotop!

Lengre nede på stien dukker denne opp, dette er en såkalt tail-less whip skorpion. De er helt ufarlige og jeg prøvde å fange den, men den var lynrask å løp av gårde.

Vi traff flere edderkopper, biller og padder/frosler. Men dette får vøre siste bilde her. Dette er trolig en Leptodactylus pentadactylus. Disse blir også rimelig store rundt 17 cm. Den lokale guiden sa at disse kunne spises.

Flere steder skrur vi av lommelyktene våre for å se etter selvlysende sopp, men uten hell.

Fremme i hytten igjen tar jeg et bilde av familien som så hyggelig har tatt imot oss.

Så er det natten, og det er spennende å ligge i hengekøyen å høre på alle lydene i Amazonas. I løp av natten kommer også regnet, men det gjør det bare mer eksotisk. Jeg hører at arbeiderne kommer hjem fra jobben etter at jeg har lagt meg, og når jeg våkner har de allerede dratt på jobb.

Dag 2

Jeg må vel egentlig innrømme å si at jeg ikke sov så utrolig mye den natten. Dels på grunn av alle lydene, dels på grunn av uvant soveposisjon i hengekøye, dels på grunn av Luis sin snorking og dels på grunn av regnet som kom. Plutselig begynte det å fosse ned samtidig som det lynet og tordnet.

Litt før klokken 06:00 er det på tide å stå opp. Vi spiser frokost og seter nesen hjemover igjen. Nå skal vi kjøre med strømmen, noe som betyr ca halvparten av tiden av hva det tok å kjøre opp. Underveis på veien hjem starter det å regne, ikke like kraftig som det gjorde på nattan, men godt nok til at jeg er glad vi har tak på båten.

Jeg får også tatt noen bilder av disse beryktede hulene i elvesiden. Disse blir brukt av fugler i tørketiden, og maller i regntiden. Både fuglene og fiskene er med på å lage de. Jeg fikk ikke tatt noen mål av disse nå, men det skal fohåpentligsvis bli gjort neste gang.

På veien nedover sier den ene båtføreren at han vet om et sted hvor de har en stor anakonda som jeg kan få lov til å holde om jeg har lyst til det. Selvfølgelig har jeg lyst til det, det er vel egentlig lite annet jeg har mer lyst til. Så jeg blir kjempe glad og sier ja. Vi stopper, og jeg går i land. Det første som møter meg er en hel gjeng med aper. En av fiskene tar med noen bananer fra båten, og enda flere aper kommer. Det er ganske mange forskjellige arter.

Dette stedet er på en måte en "undergound" zoo. De utgir seg for å være et redning-senter for ville dyr, men er neppe det. For å komme dit er det enklest å kjenne noen som kjenner noen (for å si det på den måten). Men det er på ingen måte et hemmelig sted. Det florer nok av turister her.
Jeg fikk en guidet omvisning helt for meg selv, og lov til å håndtere alle dyr. Det er nok slik for alle.

Uansett var det en utrolig opplevelse, men definitivt med en bismak av dårlig samvittighet da jeg liker å se dyr i sitt naturlige biotop bedre.
Vi går et stykke innover og kommer frem til en inngjerning, hvor det i hvert fall ligger 5 anakondaer (Eunectes murinus) nede i en liten pytt. De største er kanskje 5 meter, men det er ikke lenge til den skal skifte ham. Derfor blir ikke den håndtert.

Derimot er den nest største klar for håndtering. Jeg tipper den er rundt 2 meter. En flott skapning. Jeg spurte hva som hadde skjedd med halen, da jeg ser at den mangler litt av haletuppen. Han sa at han hadde kappet av tuppen av halen, for og enklere å temme den. Han mente at slanger som mangler halen, mangler også motet sitt. Det er bare tull, og jeg finner denne påstanden forkastelig.

Han hadde også en Boa cinstrictor inne i buret. Dette var den underaten som har rød hale. Denne var ikke særlig håndterbar og den hugget etter alt som nærmet seg. Se hvor flott rødfargen i halen er. Han som eide stedet sa at han også hadde en større Boa cinstrictor, men at den hadde rømt for noen dager siden. Han regnet med at den ville dukke opp når han ble sulten.

Det var aper over alt og her ser vi Pippi-langstrømpe sin ape, som følger nøye med på anakondaen. Denne arten heter Saimiri sciureus, den finnes i store deler av Sør-Amerika men mange eksperter mener at den populasjonen som finnes i Peru er en egen art – Saimiri boliviensis.

Når anakondaen er borte, vil apene klatre på meg igjen. Dette er en Lagothrix flavicauda. Jeg tror også at Lagothrix lagothricha var her. Begge disse apene pleier å leve i store grupper. Den apen som sitter på hodet mitt står i fare for å bli utryddet, og er oppført i CITES Apandix I.

Vi går litt videre og møter denne krabaten. Dette er en Hydrochaeris hydrochaeris. Disse lever langs elvebredden i Amazonas, og når de blir skremt hopper de ut i vannet for å slippe trøbbel.

Vi går videre å eierne drar frem en matamata Chelus fimbriatus fra en liten dam. Den første han tar frem er en liten hanne, senere kommer han opp med en stor hunne. Det er hun jeg har bilde av nedenfor. Merkelige skapninger som trolig ikke har forandret seg stort siden dinosurusene gikk på jorden. Disse ligger helt stille på bunnen i elven og venter på at maten nærmest skal svømme inn i munnen.

Plutselig hopper enda en skapning opp på ryggen min. Dette er en nasua nasua. Nærmest en liten vaskebjørn, som bruker den lange nesen sin til å grave etter alt mulig spiselig.

Neste skapning er det jeg tror er Podocnemis cayennensis. Dette dyr som også står i fare for utryddelse, og er oppført i CITES Appendix II. Dessverre har dette ikke hjulpet, og mange dyr blir eksportert til hobbyindustrien.

Sammen med denne går det en anne akvatisk skilpadde. Dette er trolig Batrachemys reniceps. Hode var utrolig bredt og flatt.

Sammen med disse to paddene gikk det en liten kaiman. Trolig en brilekaiman Caiman crocodilus. Denne blir som voksen opptil 2 meter. Denne er også CITES listet i Appendix II.

Så var tiden kommet til dagens største sjarmør. Nemlig dovendyret. I Peru finnes det to typer. Choloepus didactylus som har to tær og Bradypus variegatus som har fire tær. De har også forskjellige farger på pelsen. Dette var Bradypus variegatus.

For en søt liten sak! Den var ekstremt rolig. Definitivt et vinnende vesen!

Så var det over til neste sjarmør. En liten nattaktiv ape av arten Potus flavus. Denne elsket å slikke meg på fingrene!

Det var mange dyr her, og de så alle sunne og friske ut, om det er til noe trøst.

Reisebrev fra uke nummer 2 kommer snart!